Session 7

En halsBrekkende landgang

Med fisketrynet Zilkran som drivkraft beveget vi oss over Darklake i nærmere et døgn. Vi var slitne og lei av den trange lille jollen.

Mal skubbet Luna ut i vannet av ren kjedsomhet, men takket være en rask reaksjon ble han selv dratt med uti. Begge kom seg irriterte opp i båten igjen før Mal nok en gang skubbet Luna, og det samme skjedde på nytt: Begge havnet i vannet. Denne gangen kom bare Luna seg opp før Mal ble dratt under av noe ukjent. Noe hadde festet seg til leggen hans og dro ham flere meter under vann. Etter et desperat forsøk med både darkness-spell og dolk slapp skapningen taket, og Mal kom seg opp i båten igjen. Den mørke sjøen hadde nok flere øyne som fulgte med på oss enn vi trodde.

Lenna var lei av denne idiotien og joinet like godt inn ved å få Bolle til å kaste Mal langt til sjøs. Det tok ikke lang tid før Mal så bevegelse i vannet i sin retning. Han laget en minor illusion av en diger potet for å få Bolle til å komme bort til seg. Han la til at skapningen i vannet «er en potettyv». Bolle så rødt, stupte uti vannet mot skapningen, tok frem klubben sin og slo løs med store slag. Ett slag etter et annet, mens han ropte:

«INGEN bash STJELER bash POTETER bash FRA bash MINE bash VENNER bash!»

Til slutt var alt som var igjen, biter av noe som minnet om en blekksprut.

Alle kom seg om bord igjen, og etter kort tid var vi ved havnen i Sloobludop. Zilkran kommuniserte med havnevesenet – ikke ett vesen, men andre fisketryner som tydelig fungerte som vakter. Vi stilte oss på rekke foran en av vaktene, Zark, mens Zilkran gikk videre til det som så ut som havnesjefen.

Mal begynte å prate tilsynelatende truende med Zark, som bare lo bort truslene Mal kom med. Lenna begynte å blande seg inn siden Mal alltid forårsaket problemer, og én ting ledet til en annen. Mal spyttet mot Lenna, og i et forsøk på å dodge spyttet fikk Lenna det rett i munnen og ned i halsen. For Lenna betydde denne blandingen av kroppsvæsker én ting, selv om det var det siste hun ønsket: De var gift.

Det var helt stille i tre sekunder …

Så kom et «gruuuuurkh». Lenna brakk seg, dypt og smittende. De som hadde sett hendelsen med spyttet, stemte i ved neste «huuuurgh».

Deretter var det stille i noen sekunder.

Så begynte i tillegg alle som ikke hadde sett det skje, inkludert flere av vaktene: «Huuuuøøøøøh!»

Til slutt stod altså alle i området og brakk seg, uansett rase og rang, i kor med Lenna. Fisketrynevaktene gulpet også opp noe fortsatt levende fisk som landet foran oss. Denne spyfisken førte til ytterligere brekninger, og det hele ble en ond brekningssirkel.

Etter flere minutter roet ting seg endelig. Zilkran kom bort og forklarte at vi fikk bli der noen dager før vi reiste videre. Vi burde samle kreftene og nyte det byen hadde å by på – inntil videre. Det var ikke all verden Sloobludop hadde å by på, men noen forhandlere og en tavern var ikke så verst.

Zilkran ba så om to gull fra hver av oss som betaling til havnevesenet. Det var lommerusk for Mal, men han nektet å betale. Han og Lenna kranglet litt om det før Zilkran så på Luna og spurte om hun kunne betale for alle, noe hun gjorde.

Vi fikk på oss tørre klær og gikk samlet, med Zilkran som guide, til den nærmeste boden for å se på varene. Der møtte vi en annen type fisketryne. Denne arten het kua-toa. Det virket som om det var flere av denne arten der, mens de mer militære skikkelsene var av samme type som Zilkran.

Kua-toaen i boden snakket litt annerledes, med en mer eksotisk aksent og som en skikkelig selgertype. Han viste frem tre daggers til Mal. Mal var selvsagt i prutehumør, og det ble en lang diskusjon frem og tilbake om pris og kvalitet.

Mal fiklet litt med mynten sin. Den fanget blikket til kua-toaen, som sa at han hadde en lik. Han viste den frem, og det var tydelig at Mals mynt var eldre. Faktisk så mynten til fisken ganske ny ut, og den bar det samme symbolet:

Hus Hun’ett.

Vi gikk så videre til den nærmeste tavernen. Mal skulle ha noe å drikke, og Luna ville sortere tankene sine ved å opptre. Da vi kom inn på Den Boblende Blæren, så vi et stort og likevel trangt rom. Fordelingen var omtrent 70/30 mellom kua-toa og fisketryner – sahuagins.

Mens vi scannet rommet, fikk vi øye på en kua-toa som satt i en krok. Den stirret rett på oss med sine store, glassaktige øyne, helt melkehvite og uten pupiller. Det var som om den sa:

«Kom hit.»

Vi gikk bort til den.