Stanken av flukt

Etter å ha funnet den skjulte luken i gulvet under den utbrente bygningen, åpnet gruppen en ny dør til mørket. Stigen førte ned i byens kloakksystem – en stinkende labyrint under Silverymoons glitrende fasade.

De første stegene brakte dem til et overraskende stort kammer, delvis blokkert av stablede kasser, møbler, gamle tønner og annet skrot. Én utgang var fullstendig stengt, men på motsatt vegg skimtet de en tung jerndør, svart av bruk og låst med solid mekanisme. Det var tydelig at noen hadde brukt denne inngangen – ofte.

Men de var ikke alene.

I en mørk krok, delvis skjult i skyggene, oppdaget de en ukjent skikkelse. Det var Lenna the Volatile, en kraftfull og mistenksom halvork med tydelig temperament. Møtet var anspent. Trusler ble utvekslet. Spydige kommentarer fløy. Men bak ertingen og holdningen lå et felles mål – og snart valgte de å gå videre sammen.

Med Belarias magiske lykt som veiviser banet de seg vei dypere inn i kloakksystemet. Det tok ikke lang tid før mørket svarte med motstand.

Først kom rottene – ikke vanlige, men store som hunder og desperate. Deretter to stinkende, frådende otyughs som krøp frem fra avløpene. Da de endelig hadde kjempet seg forbi disse, kom neste hinder glidende – en gelatinous cube som fylte en hel gang og truet med å kvele alt i sin vei.

Men kloakken hadde mer å by på.

En hel familie av gigantiske edderkopper hang i silke over en trang tunnel – og bortenfor der, i det mørkeste kammeret, lurte en ukjent tentakkelskapning, med øyne som glødet i mørket og et ekko som krøp inn under huden.

Monstrene testet både styrke og samarbeid. Men gruppen kjempet seg gjennom – en allianse av både gamle venner og nye, smidd i mørke og kamp.